Sucre

Det fattige paradiset

Det kan hende at du gisper etter pusten når du først får øye på henne, og hun tar gjerne pusten fra deg. Det som brer seg ut under dine øyne idet flyet prøver å lande på en flyplass som er hugd inn i en fjelltopp, er bemerkelsesverdig og det ligger på 2500 meter over havoverflaten, noe som garantert tar pusten fra en pysete nordmann som er vant til usle 500 meter på det som han betegner som høyfjellet. Denne skjønnheten i Andesfjellene kalles Sucre, og er hovedstaden i det fattige, men glade og frie Bolivia. Vi kan takke fattigdommen, samt den gode smaken til lokale politikere og den generelle befolkningen, for at mye av den originale arkitekturen er vedlikeholdt i småbyens bykjerne. Det er nesten som å vandre gjennom en by i den spanske middelalderen, og tankene lokkes tilbake til Hernán Cortés som for femhundre år siden erobret dette riket, og grunnla Sucre. Mye av den originale arkitekturen er også vedlikeholdt. Det gamle guvernørpalasset tjener i dag som parlamentet, og som forvaltningssete. Klosteret, flere kirker og katedralen er også fra den tidlige tiden etter byens grunnleggelse, og de er åpne for besøk. Det som kan friste besøkende er en helt annen form for livsførsel, og et billig liv, spesielt hvis man ankommer med norske penger. En bedre middag koster rundt 15 kroner, og en dårlig middag koster 5 kroner. Å leie en villa kommer under tusenlappen i måneden, og det er nettop her Sucre kan friste en eiendomsspekulant. Landet er stabilt, rolig og vakkert. Kanskje er tiden forbi da pensjonister ble lokket til Spania på grunn av lave utgifter til livet der? Kanskje tiden er inne for en litt lengre reise?